Av professor i forebyggende medisin, Instituttt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø, Maja-Lisa Løchen, og medlem i Medisinsk fagråd 1,6 klubben Norge.
Maja-Lisa Løchen med helseministeren Bent Høie, og på toppen av Natmålsfjell
Mitt arbeidsliv er veldig påvirket av pandemien, men jeg føler meg privilegert som har fast jobb i undervisnings- og helsesektoren. Og jeg er glad jeg bor i Nord-Norge som foreløpig har hatt lite smitte, sammenlignet med mange kommuner sørpå.
Som professor ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø med forskning, undervisning og formidling som hovedaktivitet, hadde jeg forberedt et forskningsår i utlandet. Jeg skulle nå ha vært i Melbourne i Australia, men også ha faglige møter i Amsterdam, Nice og Hamburg. Alle utenlandsreisene er avlyst, men heldigvis er det mulig å drive forskningssamarbeid også digitalt. Jeg har møter med mine nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere ukentlig, og det er jo noe vi allerede kjenner godt til gjennom mange år. Det fungerer fint, men jeg savner de nære, personlige møtene og opplevelsene.
På universitetet er alle faglige møter med kolleger digitale. Men etter at vi igjen fikk lov å være på campus etter nedstengningen i vår, så er det deilig å kunne være på kontoret og se enkelte andre kolleger litt spredt i korridorene eller i en døråpning. Vi kan også arbeide hjemmefra, og vi må unngå offentlig transport. I forskningsåret mitt skulle jeg ikke undervise, men fordi reisene ble avlyst, så har jeg tatt noe undervisning på legestudiet. Det er godt å møte studentene, mange av dem slet hardt i isolasjon gjennom nedstengningen.
Alle forelesningene på universitetet er fortsatt digitale, men studentene kan ha smågruppeundervisning fysisk med lærer en til to ganger ukentlig, og det er godt for både dem og oss. Vi har vendt oss til å sitte med minst to meters avstand i store grupperom og sprite ned hender og alle berøringsflater. Det er mye bedre enn å bare møtes på skjermen.
Jeg har også en bistilling på sykehuset der jeg arbeider som overlege med hjertepasienter på poliklinikken, samt undervisning av hjertespesialist-kandidater. På sykehuset vårt går virksomheten nesten som før, bare med enda mer renhold og avstand.
Jeg har reist et par ganger tidligere i høst til Oslo med fly iført munnbind i forbindelse med arbeidet, da var jeg litt engstelig og skamfull og tenkte at jeg kanskje gjorde noe feil. Jeg var litt usikker på om reisene var helt nødvendige. Den ene reisen var fordi jeg var så heldig å bli invitert av helseministeren til å holde et innlegg om hjertesykdom hos kvinner og hva som er viktig når det gjelder forskning innen dette temaet.
I fritiden har jeg redusert antall sosiale kontakter til et minimum og flere familieselskaper er utsatt. Bortsett fra et kinobesøk iblant, er jeg lite ute blant mange folk. Men heldigvis har vi fantastisk natur her i Tromsø, så det er blitt mange flotte fjellturer.
